Den nyvunnede friheten

Ingen kan gå tilbake å lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt.

 



 

Så var dagen omsider kommet. Jeg skulle forlate hjemmets trygge favn, og bevege meg ut i verden på egenhånd. Alt jeg hadde drømt om når jeg skulle flytte inn til storbyen. Alt jeg skulle gjøre. Alt jeg skulle oppleve. Nå skulle livet begynne. Dette var mitt nye liv.

Jeg skulle bo hos en bekjent av mamma og pappa. Å bosette meg hos en politimann skulle da vel sørge for at jeg var i trygge hender, når deres var utenfor rekkevidde. Jeg elsket friheten. Jeg elsket den berusende følelsen det var å selv kunne bestemme hvor jeg var, og hvem jeg var sammen med. Jeg elsket å være med på ting. Jeg elsket å bli lagt merke til.

Jeg fant meg fort til rette på skolen, vi var en herlig gjeng. Jeg har alltid vært utadvendt og litt vill, så vennekretsen min økte i takt med lykkerusen over det å stå på egne ben. Jeg fant meg fort til rette på Huset, og de som vanket der. Det var spennende, så mye større enn jeg hadde vært vant med. Så mange forskjellige mennesker enn hva jeg hadde vært vant til å omgås. Jeg begynte i ei dansegruppe. Jeg var en del av noe, noe som følets svært viktig. Vi øvde inn ulike koreografier, og opptro på ulike arrangement. Jeg elsket oppmerksomheten. Jeg var i himmelen. Jeg ble for første gang sett for den jeg var.

Jeg hadde venner i alle kretser, og fant spesielt godt tonen med Janne og Tina. De var ville, rebelske. Jeg så opp til dem. Vi satt på kafe sammen. Så på gutter sammen. De hadde så mye å fortelle, hadde opplevd så mye mer enn meg. Hadde levd så mye mer enn meg. Det var så spennende å høre på alle historiene. De hadde vært på så mange fester, drukket alkohol og vært fulle mange ganger. Jeg turte aldri helt å drikke så mye, var livredd for at det skulle skje det samme som første gang jeg drakk. Jeg var livredd for å miste kontrollen over meg selv. Heldigvis så lurte jeg meg unna ganske mange fester siden jeg dro hjem nesten hver helg. Men jeg fikk alltid høre historiene etterpå. Herregud som jeg elsket min nye tilværelse! Jeg var alene hjemme mesteparten av tiden, så jeg styrte stortsett som jeg selv ville. Jeg var fri.

Jeg hadde behov for å kaste meg ut i verden, men samtidig måtte tryggheten være der. Den hadde jeg i form av storebror som bodde på internatet, og i helgene når jeg var hjemme hos mamma og pappa. Det var alltid så godt å komme hjem. Krype oppi senga til mamma og pappa på morgenen, drikke kaffe på senga og prate. Jeg håpet at jeg ville svare til forventningene deres. Ønsket at de skulle være stolte av meg! Jeg var flink på skolen, trengte egentlig ikke anstrenge meg så mye, bare surfet gjennom. De spurte alltid hvordan det gikk, og jeg svarte alltid det jeg trodde de ville høre. Men jeg hadde det fint. Jeg koset meg!

En lørdag skulle jeg opptre sammen med dansegruppa på et utested i byen. Et disotek for voksne. Et sted med alkohol. Jeg gledet meg. Som jeg gledet meg! Nå skulle jeg selv få se med egne øyne hvordan utelivet kunne være. Med pupper, kløft og bar mage. Jeg var hot! Jeg følte meg hot! Opptredenen gikk som smurt, det var et skikkelig kick! Adrenalinet formelig kokte i kroppen min der jeg gikk rundt blant alle gjestene. På utsiden møtte jeg noen fra samme plass som meg blant alle bilene som sto linet opp for å studere livet. Jeg hoppet inn, og tok en røyk. Jeg digget at de var overrasket over at jeg var her. Digget at de fikk se meg så annerledes kledt og stylet enn de hadde vært vant med. Digget å møte de på en helt annen arena enn vanligvis hjemme. Bilfest. Jeg hadde aldri vært på skikkelig bilfest før! Jeg følte meg trygg siden jeg var sammen med folk jeg kjente fra før. Jeg levde!

Det var her han plutselig hoppet inn i bilen. Han løftet meg på fanget, og tok meg med storm. Jeg husker jeg syntes han var sykt kjekk. Eller var det kanskje en kombinasjon av oppmerksomheten han gav meg, og de tinga han sa som gjorde at jeg falt pladask. Han var ny. Han var spennende. Han var gøy! Det var en helt sinnsykt morsom kveld. Jeg levde med hvert et fiber i kroppen min! Vi kjørte rundt, spilte musikk, og drakk. Jeg smakte bare litt, måtte beholde kontrollen. Da kvelden var over, skulle han bli kjørt hjem. Han bodde et stykke unna der jeg bodde, og sjåføren skulle enda lengre unna, så jeg ble med han hjem.

Da det plutselig bare var oss to, ble jeg brått litt usikker. Jeg kjente på frykten for at det skulle skje ting jeg ikke ønsket. Det ble litt kleint egentlig, for jeg hadde aldri før vært med en gutt hjem, så jeg visste ikke helt hva man skulle si og gjøre. Jeg kjente tross alt ikke denne gutten, hadde bare møtt han noen timer tidligere, og nå var jeg alene sammen med han i hans hjem. Vi snakket litt om løst og fast, før vi gikk å la oss. Jeg var livredd for at han skulle prøve å ha sex med meg, for det ville jeg virkelig ikke! Men han var grei. Han var veldig grei! Vi sovnet rimelig kjapt, jeg var sliten etter en lang kveld, han var full. Da vi våknet neste dag, var klokken langt på dag. Igjen ble jeg usikker på hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, for dette var helt nytt. Angret han kanskje på at jeg var der? Men nei, han sto opp og lagde frokost mens jeg kledde på meg. Så kjørte han meg hjem.

Han kom på besøk senere i uken. Han kom på besøk flere ganger.

Jeg ble forelsket.

Han ble min første ordentlige kjæreste.

 

Det var han som skulle bli far til mitt første barn.

 

 

 

#ungdomstid #opprør #fest #skole #dans #frihet #trygghet #alkohol #pupper #sex #kjærlighet #forelskelse #nyttliv #redd #fylla #barn

 




Den stygge jævla pedoen!!

Jeg må få si det nok en gang; Jeg er utrolig takknemlig og ydmyk over alle fantastiske tilbakemeldinger jeg har fått angående bolggen min. Tusen takk til alle dere som har kommet bort til meg, kjente og ukjente, dere bekrefter at det jeg gjør er rett. Jeg er glad jeg kan være en inspirasjon, og til hjelp for flere andre. Jeg heier på dere!

Og til alle dere som helst skulle sett at jeg ikke skulle skrevet noe som helst. Til alle dere som er redd for hva som måtte komme. Til alle dere som prater negativt. Til alle dere som påstår jeg lyver. Til alle dere som prøver å få meg til å legge ned bloggen min. Jeg gjør det ALDRI!! Dette er MIN historie, ikke en blogg for å fortelle deres! Hvis dere på noen som helst måte har krysset min vei, og blitt en del av min historie, så kjenner dere sikkert historien igjen.. Men dere velger selv hva dere vil lese, og om dere vil lese.

Jeg har funnet meg i for mye, for lenge. Det gjør jeg ikke mere, Ingen har noen som helst makt over meg lengre!

 



 

Den første fylla. Det første ligget. Ingen av delen ble som jeg hadde tenkt, drømt og fantasert om.

Ingenting skulle bli som jeg hadde drømt om på lang, lang tid. Det skulle gå år før jeg fant min selvrespekt igjen.

Jeg tror jeg hadde en form for kjærlighetssorg. Men var det egentlig det? Eller var det det faktum at jeg hadde ligget med en drittsekk som egentlig ikke brydde seg i det hele tatt? Jeg var flau. Jeg var såret. Jeg var lurt. Jeg skammet meg. Nok en gang.. Ungdomstiden fløy videre, med alle faser, rykter, opprør, og trass. Siste året på ungdomsskolen. Neste år måtte jeg flytte inn til Alta for å gå på videregående. Som jeg gledet meg til det. Til å være en del av et større miljø. Til å få mange nye venner. Til å kunne forsvinne i mengden. Til å kunne skille seg ut. Men først, siste året på grunnskolen.

Hodet, tankene og kroppen var et evig kaos av hormoner og vanskelige tanker. Jeg ønsket å være flink, men følte aldri at jeg ble flink nok. Og nesten hver eneste gang jeg forsøkte, slo det feil.. Jeg hatet å skuffe mamma og pappa, hatet å se de prøve å skjule at de ble lei seg. Men likevel klarte jeg sjeldent å gjøre ting annerledes. Det bare ble sånn. Det føltes som om hodet, tankene og kroppen aldri helt klarte å koble ut og slappe av. Jeg var hele tiden på vakt. Jeg var konstant på.

Jula kom. Denne jula skulle vi til syden, for første gang skulle jula feires i utlandet. VI gledet oss, så fram til sol og varme på kalde, vinterbleke kropper. Til et lite avbrekk. Jeg gledet meg. Jeg gruet meg. Samme syden som vi alltid var i, samme syden som da jeg var 11. Lettelsen da vi kom til hotellet, og han ikke lengre jobbet der var enorm. Jeg skulle kose meg. Jeg kunne kose meg. Kose meg uten at noen visste, for han som visste var ikke lengre der.

Jeg fikk nye venner, møtte en gutt. Gikk på date, jeg koset meg. Koset meg sammen med familien. Koset meg sammen med nye bekjentskap. Livet var deilig. Jeg trengte ikke være på vakt. Jeg slappet av. Julaften var herlig. Annerledes. Mamma og pappa var flinke til å gjøre det de kunne for oss, og for å holde tradisjoner. De hadde pakket med enkel julepynt, og vi lagde et lite provisorisk juletre med noen få gaver under. Det var så godt å være en familie. Så trygt!

Nyttårsaften skulle vi inn til havna i gamlebyen. Der skulle det være stort fyrverkeri, og masse liv. Det var spennende. Nytt og spennende. Forventningsfulle gikk vi rundt, nye inntrykk og nye opplevelser. Gamle menn som spilte boccia i ei diger sandkasse. Små barn som løp rundt, glade og spente. Fyrverkeriet begynte når klokken nærmet seg midnatt. Stort og spektakulært. Det yrende folkelivet stoppet oppp for å følge med på de utrolige fargesprakende rakettene. Så begynte det å regne. Det var som himmelens sluser åpnet seg. Det bøttet ned. Vi skulle finne en plass vi kunne søke ly. Så. Der. Plutselig. Plutselig sto  Han foran oss, han og kona si. Han kjente mamma og pappa igjen, hilste som om de var gamle kjente. Så så han meg;"min lilla tjocka kjerring". Kysset meg på begge kinn. Lo. Lo som om ingenting hadde hendt. Lo som om han hånet meg. Jeg sto som frøset fast, mens kvalmen bredte seg i hele kroppen min. Hele hendelsen gikk på repeat i hodet mitt. Det snøret seg til i halsen min. Det var tungt å puste. Jeg er faen ikke tjukk! Jeg er faen ikke din! Den stygge jævelen. Den stygge jævla pedoen!

Resten av ferien var jeg redd. Redd for å møte på han igjen. Redd for at det kanskje ville vises hva han hadde gjort den gangen. Redd for at andre skulle se. Skjønne. Vite. Men jeg var med familien min, og så lenge jeg hadde mamma sin omsorg og pappa sin armkrok der var jeg trygg. Jeg kunne puste.

 

At en enkelt episode kan farge et helt liv.

At en enkelt episode kan skape så mye frykt, skam og uro.

At en enkelt episode kan skape så mye sinne.

 

Jeg så han aldri mer igjen.

 



 

#ungdomstid #opprør #sex #kjærlighet #fylla #familie #idyll #jul #nyttår #ferie #syden #livet #overgrep #pedo #pedofili #voldtekt #barnmåvite




Slutten på helvetesuka




Pjuh, for noen heftige dager det har vært siden forrige innlegg!! Har knapt hatt tid til å snu meg, alt skulle gjøres og bli gjort, helst samtidig. Det begynte med et intervju om bloggen i Altaposten med Hanne Larsen.

 

http://www.altaposten.no/pluss/2017/05/27/?-Det-var-synd-i-Kathrine-11-år-men-ikke-synd-i-Kathrine-35-år-14784401.ece

 

Så fortsatte det med formiddagsbesøk av Venstre og Trine Skei Grande, for å drøfte behovet for akuttberedskap og fødeavdeling her i Alta.

 

http://www.altaposten.no/nyheter/2017/05/26/Historien-til-vesle-Mina-overbeviste-Trine-om-at-Alta-må-få-sykehus-14784788.ece?cx_front_click=recs_front&cx_front_click_place=0&cx_front_click_articles=1#.WSgsYkw7TdY.facebook

 

Midt i alt dette kom konfirmasjonsgjester, og de siste detaljene rundt konfirmasjonen skulle på plass. Tross mye stress og styr, så ble dagen helt perfekt for min vakre Nathalie. 

 



Fy flate for ei nydelig jente jeg har, like vakker inni som utpå!
 

Så var det å lande igjen etter alt dette.. Var kjempefine dager, men fy så slitsomt...

Som om ikke det var nok, så har begge småjentene vært litt pjusk i formen, før jeg selv flatet ut! Av alle ting fikk jeg infeksjon på en helt hinsides, unevnelig plass, som førte til at jeg måtte på sykehus for operasjon i helgen. Så siden da har jeg vært totalt satt ut av smertehelvete rett og slett... 

Nå er jeg på bedringens vei igjen, kan da kke være dårlig for lenge, så nå er jeg klar for å ta fatt på hostorien min igjen! 

Jeg gleder meg!

 



 

 

#altaposten #intervju #overgrep #sykehustilalta #venstre #trineskeigrande #konfirmasjon #konfirmant #selskap #syk #sykehus #infeksjon #operasjon #jegertilbake #historie




Sliiiiten amme-mamma..





Hadde egentlig sett for meg at jeg skulle skrive et innlegg hver dag.. Men jeg må bare stikke fingeren i jorda her jeg sitter med puppen ute 24/7, og innse at denne uka når jeg ikke det!

Ble intervjuet til lokalavisa i går, kommer en reportasje om meg og bloggen til helga. Skummelt! I tillegg fikk nathalie cøliaki diagnosen, noe jeg overhodet ikke kan noe som helst om!!! Så må sette meg inn i det også... Så ble jeg forespurt om å få Trine Skei Grande på kaffebesøk på fredag for å fortelle om vår opplevelse med Mina og hennes pustevansker. Viktig å stå på i kampen om bedre helsetilbud her! Alta burde absolutt få akutt helsetjenester og fødeavdeling! Så det blir jo et spennende besøk.

Nathalie skal konfirmes på søndag, begge småjentene er litt pjuske, og guttene styrer med sitt, føler rett og slett at jeg ikke når på noe som helst nå! Ikke vet jeg hvilke tråder jeg skal begynne å nøste i for å nå alt til søndag heller..

I tillegg føles det som Mina skal henge i puppen konstant, skikkelig slitsomt!! Gleder meg til jeg er ferdig å amme altså, kan ikke si noe annet.. Ingen spøk å være fembarnsmor hvetfall!

 

 

Stay tuned, så kommer det flere historier når energien stiger litt, og jeg har fått meg litt søvn!

 

 

#sliten #mamma #pupp #pupper #amme #småbarnsmor #tidsklemma #konfirmasjon #småbarnslivet




Pubertet, gutter, og puling i fylla

Det sies at man lærer av sine feil.. Men mennesket er den skapningen som er dårligst til å lære av sine egne feil. Fordi vi ikke har noen naturlige fiender behøver vi ikke, vi er vår egen fiende. Jeg ble min største fiende. Jeg ble min verste fiende. Det nytter ikke gjøre samme feil om og om igjen, det vil ikke gjøre den rett til slutt. Jeg måtte gjøre feil. Jeg måtte gjøre dem gjentatte ganger. Jeg var på en evig søken etter noe. Noe. Noe ikke engang jeg selv visste hva var. Et evig jag. En lengsel. En jakt på noe som var mer fornedrigende enn overgrepene. En følelse. En følelse av kontroll. En følelse av at det var jeg som valgte å nedverdige.

 



 

Jeg gledet meg til å begynne på ungdomskolen. Ungdomstiden. Forelskelse. Ung kjærlighet. Forvirring. Kjærlighetsorg. Tiden da alt endret seg både inni og utenpå. Jeg følte aldri at jeg passet helt inn, slet med å finne min plass. Hvem var jeg? Jeg var ikke den pene. Jeg var ikke blant de populære. Ikke hadde jeg kroppen heller. Jeg var midt i mellom. Midt i mellom alt. Med et brennende ønske om å være, være noen! Puberteten herjet i hodet, og herjet med kroppen. Jeg slet enda mer med å skjule mine hemmeligheter. Jeg ville bare være vanlig. Være helt normal! Jeg ble slitt i forskjellige retninger inni hodet mitt.. Den ene delen var forsiktig, nølende og redd. Den andre var opprørsk, uredd, og kastet seg ut i alt. Den delen ønsket å gjøre feil. Trengte å gjøre feil. Ønsket å lide. Trengte å lide.

 



 

Jeg lette etter hvert minste lille tegn til at jeg begynte å bli voksen. Ville ikke alt bli enklere da? Det var pinlig å være blant de som ikke hadde fått mensen. Jeg ville ha pupper, kjønnshår, mensen, alt! Jeg ville være voksen! Jeg trengte å være voksen, trodde jeg.. Da ville livet være enklere å håndtere! Da ville tankene mine finne sin plass. Jeg ville finne ro.

Så begynte trangen til å eksperimentere. Røyking, alkohol, gutter. Hjemme-alene fester. Kyssing, klining. Sex. Jeg ville, men ville ikke. Turte, men turte ikke. Jeg hadde hatt sex, men likevel ikke. Ville det være på samme måte? Ville det kjennes likt? Jeg ville ikke. De andre kunne gjøre det først, så kunne de fortelle hvordan det var! Vi fikk tak i øl, nysgjerrig på hvordan det var å være fulle. Ønsket å vite, men samtidig ikke. Jeg ønsket å være blant de tøffe og kule, så jeg drakk jeg også. Det smakte dårlig.

Så, en helg. Det kom noen nye ungdommer utover. Nytt og spennende. Jeg hadde truffet en av dem tidligere. De var eldre, kjørte bil. Han flørtet med meg. Med meg! Det var spennende, nye følelser, gøy! Jeg husker vi gikk turer, i håp om å møte på dem. Jeg vet de kjørte rundt, i håp om å møte på oss. Det var noe kult i det å sitte i bilen, noe kult i det å være interesant! Hærregud, han likte meg, meg!! Plutselig var Jeg blant de kule, det var en ny følelse. En hærlig berusende følelse. De drakk alkohol, tyrker lagd på hjemmebrent. Jeg fikk smake. Den første slurken brant nedover halsen, hvis jeg drakk fortere, var det like ille da? Jeg bøttet innpå. Styrtet nedpå. Han lot meg gjøre det. Han ga meg mer. Så ble alt svart.

Kontrollen var borte. Hemningene borte. Jeg husker glimt. Glimt av å falle på bakken. Glimt av å ligge på dørken i en bil. Glimt av å kaste opp. Glimt av et hus. Glimt av å ligge naken i en fremmed seng. Glimt av flere som kom inn på rommet. Glimt av at han jagde dem ut. Glimt av han oppå meg. Så våknet jeg.

Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde vært borte. De hjemme ante ikke hvor jeg var. Jeg måtte hjem. Den dårlige samvittigheten brant inni meg. Nå hadde jeg sviktet igjen. Jeg prøvde fortvilet å sortere tankene på tur hjem. Hva hadde skjedd, hva hadde jeg gjort?  Da jeg kom hjem klarte jeg ikke møte blikkene, jeg løp rett ned på badet mitt, ville rett å legge meg. Så, der. Trusa på vranga, og blodsporene vitnet om at jeg hadde gjort det jeg også. Jeg hadde hatt sex. Ordentlig sex for første gang. Jeg visste ikke hvordan, men jeg visste med hvem. Jeg visste at det ikke hadde vært som i de romantiske bladene jeg hadde lest, med perfekte omgivelser med den perfekte mannen. Det var ikke forsiktig og kjærlig. Det var ikke med respekt. Jeg hadde gjort det med en jeg knapt kjente. I et fremmed hus. I en fremmed seng. Og jeg husket det knapt. Bedøvd av alkohol.

Den ene delen av meg gråt og angret. Den andre delen jublet og mente det var akkurat som fortjent, for du fortjener faen ikke noe.

 



 

La de ta kroppen din, måtte fornedrelsen brenne i hvert et fiber.

Det er det du trenger for å døyve.

Det du trenger for å kunne glemme.

 

Og sånn skulle det fortsette...

 

 

#ungdomstid #forelskelse #pubertet #fylla #nedverdigelse #puling #sex #hooking #feil #psykiskhelse #alkohol #skam #kyss #kyssing #voksen #mensen




Æ e ganske mye mer enn et par store silikonpuppa!

Jeg tenker ofte på et dikt en god venn av meg en gang fortalte. Mer enn en gang har jeg syntes at nettopp dette diktet treffer meg veldig. Det handler da riktignok om menn når det kommer til siste setning, men det er helt greit. Mange ganger i livet har jeg vel hatt større baller enn de fleste menn jeg kjenner... Spesielt en setning synes jeg er veldig bra; "Hvis du kan si til massen det du mener, selv blandt konger være den du er. Hvis du er alles hjelper, ingens tjener, og venn og uvenn står deg like nær".  Ha mot til å være deg selv!

 



 

Kjært barn har mange navn sies det, så da går jeg utifra at jeg må være ganske så kjær. Når jeg var liten gikk det mye i Dorsji, et klengenavn jeg ofte har ledd av. I takt med økende alder, og det at man stakk nesen litt for mye fram i enkeltes øyne, kom også kallenavnene som perler på en snor. Hvis du bare sa Kathrine, så visste ingen, men ta deg faen på at alle hadde hørt om enten Dildo-Kathrine, Puppe-Kathrine eller Super-Kathrine. Og du kan ta deg faen på at alle hadde en eller annen mening om nettopp dette mennesket! Å det er ikke måååte på alle historier samtlige kunne fortelle, om alt hun har gjort, alt hun drev med, og hvordan hun var. Djizes kraist, ho der altså!!! Det går vel ikke lenge før Blogge-Kathrine eller Overgrep-Kathrine kommer...

Det er fasinerende å bo på en liten plass, Alta er ikke akkurat verdens navle. Det er fasinerende hvordan alle kan ha en mening om et menneske de selv aldri personlig har møtt, men de har da hørt! Hærregud de har da hørt... Det er fasinerende hvordan andre kan fortelle hva jeg har gjort og ikke, mennesker jeg ikke aner hvem er, mennesker jeg aldri har snakket med.. Men de har da hørt. Jeg hører jeg også. Og jeg ler. Det er noe helt fantastisk å kunne snakke med et vilt fremmed menneske som du aldri før har møtt, som kan fortelle både det ene og det andre om "ho der Super-Kathrine", uvitende om at det faktisk er nettopp henne de står og prater med.. 

 



 

Alle har sin mening, og det er helt greit! Jeg er ikke ute etter å gjøre alle til lags, og jeg er ikke ute etter å ha samme mening som massen heller.. Jeg tør å si ifra. Jeg tør å si min mening. Jeg tør å være uenig. Jeg tør å stikke meg fram. Jeg tør å si høyt de tingene man helst bare skal hviske om! Janteloven lever her i aller høyeste grad, du må for faen ikke finne på å tro at du er noe... Gjett hva, Jeg ER noe!!! At jeg nå har valgt å begynne og blogge om mine opplevelser opp gjennom tidene er noe Jeg har valgt. Noe Jeg har lyst å gjøre. Jeg gjør ikke det for å høste verken sympati eller medfølelse. Jeg gjør det fordi Jeg har lyst. Hvis min historie kan hjelpe bare en eneste en, så er det verdt det! Og hvis ikke, så er det uansett en sabla underholdende historie! Janteloven kan ta seg en bolle!

 

Ja, jeg har solgt dildoer.

 

Ja, jeg har silikonpupper.

 

Ja, du skal få høre hver eneste historie.

 

Jeg er Super-Kathrine, og har du et problem med det, så er det jaggu helt og holdent ditt eget!

 



 

 

 

 

HVIS

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk,
hvis du kan ventetidens byrder bære,
og møte løgn - med sannhet som ditt svar
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.

Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
og tenke - uten tanken selv som mål,
hvis du kan triumfen og misèren
med samme ro og samme rygg av stål,
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
og atter bygge det på naken grunn.

Hvis du kan våge alt på samme terning,
- et enkelt kast på livets spillebord -
og tape alt - og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord,
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: "Gi aldri opp".

Hvis du kan si til massen hva du mener
og selv blant konger åpent mene ditt,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt,
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, - da som lømm
er jorden din med alt som finnes i den,
og - enda mer - du er en mann, min sønn.

- Rudyard Kipling

 

#silikonpupper #jantelov #værdegselv  #minhistorie #gifaen #mot #sladder 




Hurra for 17 mai

Gratulere med dagen alle sammen, tar fri fra skrivinga i dag for å feire lammi mine. Ønske alle sammen en super dag!

 



Min bedre halvdel, meg og Mina minstegull.

 



Thalina følger spent med når toget kommer.

 



Størsteungen som e russ, stolt mamma<3

 



Lillebror fikk være me storebror og russebilen i toget, en stk stolt Emil <3

 


Fine guttan mine<3
 

 



Størstejenta mi og venninnan, fin gjeng <3

 



Verdens fineste venner, Wenche og Kenneth, best i hele verden<3

 

Gjør dagen fin, vær takknemlig for det du har.

 

 

 

#17mai #hurrafornorge #russ20k17

 

 

 

 

 

 

 




Jeg gir meg faen ikke!!

Det du ikke dør av, gjør deg sterkere, sies det.. Jeg har mange ganger lurt på hvor sterk man egentli kan bli. Er det en grense der? Sier det stopp noen gang? Og er det da man dør? Jeg tror ikke det. Jeg tror man dør når man gir opp. Jeg gir meg aldri! Jeg gir meg faen ikke!

 



 

Resten av sydenturen er svart. Helt svart. Jeg klarer ikke huske en eneste ting. Men jeg husker jeg følte skyld.. Jeg husker jeg følte skam.. Jeg husker jeg følte meg stygg. Forvirret humpet livet videre, og jeg hang på. Skolen gikk greit. Hjemme gikk greit. Alt gikk greit. Jeg klarte å skjule. Jeg klarte å glemme. Nesten.

Nettene var ofte et mareritt, hele hendelsen spilte film i hodet mitt. Om igjen, om igjen, og om igjen. Jeg kunne kjenne lukten. Høre pusten. Kjenne smerten.. Jeg følte meg skitten. Jeg var ikke verdt noe. Jeg passet ikke inn. Tanken på at det var min skyld kvernet i hodet. Det måtte da være min skyld? Voksne kunne da ikke bare gjøre noe sånt helt uten videre, kunne de vel? Selvfølgelig var det min skyld! 

Jeg lekte videre som et barn skal gjøre, med voksne hendelser på kroppen. Hendelser som aldri skulle skjedd. Ulovlige hendelser, som jeg trodde var lov. 

På skolen var jeg flink, men jeg var tross alt lærerunge, så det skulle da bare mangle. Jeg husker jeg ofte fikk slengt det til meg hvis jeg gjorde det bra. Jeg husker jeg hatet det. Hatet det! Jeg ville klare det selv. Jeg ville klare alt selv. Jeg måtte det. Helt på min egen måte.

I hodet mitt vokste der frem tvangstanker. Jeg hadde ja-dager og nei-dager. Lagde meg mine egne mønster og ritualer for hvordan jeg kunne tenke og ikke tenke. Hva jeg kunne gjøre, og ikke gjøre. Alt for å kontrollere meg selv, ned til minste lille detalj. Livredd for at noen skulle se. Livredd for at noen skulle få vite hva jeg skjulte. Livredd for at det skulle skinne igjennom. Jeg følte skyld. Hele min verdighet var revet ned. En verdighet det skulle ta år å bygge opp igjen. 

Så begynte de vanskelige ungdomsårene. Det ble ikke enklere å være Kathrine, men jeg kunne liksom ikke bare bytte heller.. Jeg følte meg alene i mengden. Alene selv om jeg var sammen. Ensom. Jeg var ensom inni meg selv. Jeg fortjente ikke å ha det bra. Jeg fortjente ingenting.

 

Jeg bestemte meg da.  

 

Kroppen min har dere allerede tatt.

 

Men tankene mine får dere aldri.

 

#overgrep #vanskelig #skam #skyld #selvrespekt #barndom #girmegikke #barnmåvite #neiernei #tvangstanker #psykiskhelse

 




Takknemlig tross alt

"Livet handler ikke om å vente til stormen er over, men å lære å danse i regnet"

Jeg tror oppriktig at absolutt alt har sin mening. På en helt merkelig og absurd måte er jeg egentlig glad for all motgang og alle opplevelser som har vært. Glad for at det hendte meg, istedenfor noen andre som kanskje ikke hadde tryggheten og rammene for å kunne takle det. Takknemlig fordi jeg aldri hadde vært den samme den dag i dag uten alt. Man velger selv om man vil bruke erfaringene sine til noe positivt eller negativt. Jeg velger positivt. 

 

 

Innlegget i går er desidert det verste og vanskeligste jeg noen gang kommer til å skrive. Men akkurat den hendelsen har satt så dypt i meg,  og har jagd meg i min søken på en opplevelse som om mulig kunne føles verre. Det har jammen vært mange absurde hendelser opp gjennom tiden, men de skal jeg fortelle om senere.

Det forundrer meg egentlig den dag i dag, hvordan jeg egentlig tenkte som liten jente, siden jeg var overbevist om at det måtte være min feil. Min skyld. Jeg hadde jo ikke hatt truse på, trodde han at jeg ville det da? Han var jo voksen, han visste jo hva som var rett og galt, da må det vel ha vært rett? Absurde tanker for å prøve å finne en forklaring. En forklaring jeg aldri fikk. En forklaring jeg egentlig ikke vil ha. Han var syk. Syk! Og denne gangen gikk det utover meg. 

Men jeg klarte ikke fortelle det til noen. Dette var noe jeg måtte holde inni meg. Gjemme. Skjule. Jeg bestemte meg for å glemme. Jeg måtte glemme. 

Det skremmer meg egentlig hvor mange som er utsatt for overgrep. Jeg har fått et utall meldinger fra andre som har opplevd det samme, flere som aldri har fortalt det til noen. Å det undrer meg. Provoserer meg egentlig hvordan samfunnet er. Hvorfor skulle man ikke kunne fortelle slikt? Hvorfor føler mange det som et nytt overgrep å skulle fortelle sin historie? Det er vanskelig ja, og de fleste er nok redde for ikke å bli trodd. Redd for å lage oppstandelse. Redd for å bli fryst ut. Redd for reaksjonene. Vi lever i 2017, og sex, kjønn, og overgrep er fortsatt tabu. Det er pinlig. Samfunnet er pinlig. Det er på tide å bryte med barrierene, ta ansvar! 

Jeg blir ydmyk, takknemlig, og nesten litt brydd når folk sier jeg inspirerer. Og jeg ønsker av hele mitt hjerte at alle dere som har opplevd overgrep, klarer å få det ut. Ta et oppgjør med hendelsene, og ta kontrollen over livet tilbake. Jeg heier på dere, hver eneste en. 

 



 

Takk<3

 

 

#overgrep #pedofil #pedofili #sidet #barnmåvite #neiernei #barndom #lykkelig #takknemlig #positiv 
 




Den største og mørkeste hemmeligheten av dem alle



Advarsel!! Dette innlegget er svært direkte, det er brutalt og kvalmende. 

Jeg kjenner pulsen stiger, kvalmen bre seg, og skammen og skyldfølelsen prøver å innta hvert eneste lille fiber i kroppen min, bare ved tanken på å skrive dette innlegget. Men jeg lar meg ikke overvelde, ikke denne gangen. Jeg har tatt kontrollen tilbake. Jeg har tatt meg selv tilbake! Hendelsen det skulle ta meg nesten 25 år av livet mitt å koste av meg, skal skrives ned å kastes av meg en gang for alle. Et siste punktum for det som skulle endre og farge store deler av mitt liv.

 



 

 

Vi hadde avtalt at jeg skulle komme ned til restauranten på formiddagen etter lunsj. Jeg trippet rundt og gledet meg. Gledet meg til jobben. Gledet meg til å kunne spise så mye is jeg bare måtte klare! Jeg hadde vært tidlig oppe, og vært på supermarkedet og handlet rundstykker. Vi pleide alltid å spise frokost sammen ute på verandaen, før vi fant hver vår solseng ved bassenget. Denne dagen kunne jeg ikke bade så lenge, jeg måtte passe tiden så jeg ikke kom forsent til avtalen.

Når klokka begynte å nærme seg, løp jeg ivrig tilbake til leiligheten for å ta av meg de våte badeklærne. Jeg tok på en singlet og en shorts, så løp jeg ned til resepsjonen for å vente. Jeg kikket inn døra til restauranten for å se om jeg fikk øye på Manuel, men kunne ikke se han. Jeg satte meg tålmodig ned på sofaen som var rundt søylen midt i rommet. Kort tid etterpå ble døra låst opp, og Manuel stakk hodet ut, smilte og vinket på meg. 

Restauranten var helt tom. Jeg husker hvor rart jeg syntes det var å være der når alt var helt tomt og stille. Det virket så mye større. På kveldene når vi pleide være der, var det alltid et yrende liv, støyende av mennesker som pratet og lo. Nå var det helt stille. Manuel tok hånden min og ledet meg gjennom rekkene av bord og stoler som sto klare til å ta imot middagsgjester til kvelden.

I enden av dansegulvet var det murt opp en vegg av vulkanstein, og på baksiden av denne var det satt opp bord og stoler. På bordet vedsiden av bestikket, lå det stabler på stabler med servietter. Manuel åpnet en pakke, og begynte å vise hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg husker jeg syntes stemningen var så rar når ikke alle andre var tilstede.. Når han hadde brettet en, var det min tur å prøve. Han trakk fram en stol, og satte meg på fanget sitt, så måtte jeg brette. Det var litt vanskelig, så Manuel lo når jeg gjorde feil. 

Han lo, og klemte rundt meg mens jeg brettet. Strøk meg på magen, og trakk opp singletten. Han klappet meg på magen, lo, og kalte meg "lilla tjocka kjeringa". Han løftet på shortsen min og lo. Siden jeg hadde hoppet rett ut av bikinien, hadde jeg ingen truse under shortsen. Jeg husker jeg skjemtes, stoppet og brette, og prøvde ta bort hånda hans. Han lo, mens han begynte å lukte og kysse meg i nakken. Han stakk hånda si ned i shortsen min. Jeg stivnet til, og tusen tanker fløy gjennom hodet mitt.. Trodde han kanskje at jeg ville dette, siden jeg ikke hadde truse under shortsen? Kunne han gjøre dette? Er dette riktig? Han er jo voksen, han må da vite hva som er rett og galt! Tankene slo tilbake på den gamle naboen, og jeg frøs til enda mer. Han trakk shortsen min ned på knærne, og holdt rundt meg med den ene armen, mens han strøk på meg med den andre.. Han hadde spredt bena mine med sine egne,  og hadde hodet sitt over skulderen min så han kunne se. 

Jeg husker den tunge pusten hans. Jeg husker svetteflekkene på den hvite skjorten hans. Jeg husker den sterke kroppslukten. Jeg husker stillheten. Jeg husker redselen. Og jeg husker smerten. Smerten da han trengte inn i meg bak. Det var "för lite der framme", som han sa.. Jeg husker jeg gråt. Jeg gråt av redsel. Jeg gråt av skam. Og jeg gråt av smerte. Jeg husker han reiste seg opp fra stolen vi satt på, mens han holdt godt fast rundt kroppen min. Han holdt meg oppe, og gikk inn på det ene toalettet som var rett bak oss, mens han ennå var inni meg. Der inne gjorde han seg ferdig. Der inne ødela han sjela mi for lang, lang tid. Jeg husker hvordan han tørket av meg. Fuktet tørkepapir i vasken, og vasket meg. Vasket vekk restene av seg selv. Vasket vekk den siste lille rest av min verdighet og selvrespekt. Jeg sto fortsatt like urørlig, nedverdiget og lammet av skrekk. Jeg klarte ikke få fram et eneste ord, stum med millioner av tanker farende gjennom hodet. Han smilte og lo. Jeg gråt. 

Han åpnet forsiktig døra, og lyttet om vi fortsatt var alene i restautanten. Han tok meg i hånda og leide meg bort til isdisken. "Min lilla tjocka kjering må ha många kulor", sa han mens han øste is opp i kjeksen. Han la fingeren over munnen min og hysjet på meg, så gav han meg isen i hånda. Jeg husker jeg tok imot, fortsatt vantro over det som nettopp hadde skjedd. Han ledet meg bort til døren, låste opp, og skøyv meg ut i resepsjonen. Jeg snudde meg og så på han, han la fingeren over munnen sin igjen, og jeg så ned på isen. Så lukket han døra bak meg. Der ble jeg stående å se isen smelte. Der ble jeg stående å se på de andre som var ute i resepsjonen, ansatte og gjester. Visste de hva som nettopp hadde skjedd? Rødmen, skammen og smerten brant like mye som de store vannblemmene jeg hadde fått på skuldrene etter sola. Brant som om hele jeg var solbrent.

 

Jeg ville aldri mer brette servietter i restauranten.

 

Dette måtte jeg gjemme innerst inne, så ingen fikk vite.

 

Den dagen ble jeg en mester til å skjule.

 

Denne dagen døde noe inni meg.

 

 



 

 

#voldtekt #pedofil #pedofili #ødelagt #skam #skyld #skyldfølelse #barnmåvite #neiernei

 




Mens alt enda bare var fint

Stå ikke under stjernene og klag over mangelen på lyspunkt i ditt liv.. De er der, men det hender vi må se litt bedre etter for å finne de. Men de er der. Når du har gått deg vill i mørket, stopp opp og se nøye etter. Det finnes ikke et eneste mørke som ikke blir lys igjen. Ikke en eneste natt som varer evig. Når mørket er alt du ser, stopp opp og finn lyset.

 

 

Sommeferiene var høydepunktene, etterlengtet skolefri, lange, lyse dager, og reiser. Vi reiste ofte bort, og syden var yndlings feriemålet. Målrettet og nøysom sparing vinteren gjennom, så vi kunne dra dit, sommer etter sommer. Jeg husker den kriblende følelsen, sommerfuglene i magen, og forventningene når vi sto klare på flyplassen. Den varme, fuktige lufta som slo imot deg idet du kom ut av flyet. Den utålmodige trippingen mens vi ventet på bagasjen, og mens vi ventet på nøkkelen til leiligheten vi skulle ha. Det var alltid så koselig å ankomme hotellet, som nær familie som ble gjenforent etter lang tid fra hverandre. Vi var respekterte og viktige gjøester. Gjester som skulle spesialbehandles.

Det var så godt. Godt å se hvordan mamma og pappa blomstret opp, klar for å nyte deilige, late dager i varmen, klar for å koble av og ha fri. Storebror og jeg elsket å være der, vi kunne knapt komme oss fort nok i badeklærne og ut i bassenget. Vi kunne leke og bade i timesvis, hoppe fra stokken, og ta et slag biljard, selv om ingen av oss egentlig helt visste reglene. Det var is og brus, og badedyr. Å du deilige ferietid... Vi dro på utflukter, besøkte vulkaner og gamle bygninger. Vingårder, marked og strender. Det var noe helt befriende med å komme til denne plassen, det å komme seg bort fra hverdagen hjemme. Her var det ferie, virkelig ferie.

Med det røde håret mitt, min lyse hud, store brune øyne og fregnene, ble jeg alltid lagt merke til. Jeg skilte meg ut blant alle mørke spanjoler, og ble nesten en kurositet. Pippi kalte de meg, Pippi ropte de. Jeg het jo ikke Pippi, men Kathrine.. Jeg husker jeg var litt snurt over det, men ikke mer enn at jeg lekte og lo med i neste øyeblikk. Jeg elsket å møte nye mennesker, elsket det! Å løpe bekymringsløst rundt, og lære nye ting. Det var så deilig, så befriende. Så hærlig barnsligt og naivt. Verden var bare god! Verden var fortsatt god..

I den store matsalen hadde de en diger kuleisdisk. Etter middagen fikk vi forsyne oss av den, og spiste mengder med is. Jeg elsket is. Jeg skulle ønske jeg kunne forsynt meg av isdisken hele dagen.. Men is kostet penger, så det kunne jeg ikke. Jeg husker jeg ble fornærmet, skikkelig fornærmet! Så fornærmet at den ene servitøren på hotellet foreslo at jeg kunne få jobbe der i bytte mot is. Jeg var bare 11 år, så det var ikke rare jobben jeg egentlig kunne gjøre, men brette servietter, Det kunne jeg!! Jeg var så glad og lykkelig, forventningsfull og stolt. Jeg skulle brette servietter i restauranten på formiddagene, så skulle jeg få spise så mye is jeg bare orket hele dagen! Snakk om luksus! Jeg hadde fått meg min egen jobb!!

Servitøren var ny på hotellet, og som alle spanske servitører, super utadvendt. Hva han egentlig het husker jeg ikke, vi kalte han bare for Manuel. Etter gjentatte fredager med fredagskos, og "Hotell i Særklasse" på tv`n hjemme, syntes både bror og jeg at han lignet unektelig mye på den spanske hovmesteren i serien. Så vi kalte han for Manuel. Manuel var hyggelig. Veldig hyggelig. Som mange andre utenlandske servitører snakket han noe svensk, så vi skjønte det meste han sa. Han var en skikkeli skøyer, måtte alltid innom bordet vårt og gjøre noen ablegøyer. Han brukte stryke meg på magen, og kalte meg "lilla tjocka kjerringa". Jeg var ikke tykk, men han gjorde det, hver eneste gang var han og strøk og kløp på meg.

 

Manuel var morsom.

 

Vi likte Manuel.

 

Likte...


 




Den aller største gaven

Det beste i hele verden er å vite inne i mitt innerste inne, at uansett hva eller hvem, så elsker dere fortsatt meg. At uansett hvilken vei jeg går, så holder dere alltid min hånd. Støtter meg når livet går i mot. Støtter meg når jeg har valgt feil, og må velge igjen. Støtter meg i lykkens rus, og deler gleden i meg. 

 



 

Foreldre er engler som lærer deg å fly igjen, når du har glemt at du har vinger. 

 

Jeg er heldig. Heldig som har en mamma og en pappa som en klippe i livet. Som en bunnsolid plattform, som man alltid kan lande trygt tilbake på hvis det skulle trenges. En mamma og en pappa som man kan lene seg på, og søke råd hos. Som deler av sin visdom, selv om de vet at du kommer til å gå i en helt annen retning. En mamma og en pappa som aldri gir deg opp... Som gjør bedre enn det beste de kan, som alltid står klar med en ny sjanse når du vet at du blåste av den du fikk. Som en stor og sterk bauta.

 



 

Jeg har alltid fått lov til å prøve og feile, til å tråkke opp min egen sti. Når jeg har stått fast har de alltid vært der for å trekke meg opp. Det gjør vondt å tenke på at man har skuffet, ikke bare en gang, men gjentatte ganger. Det gjør vondt å vite at man ikke alltid har vært den datteren de hadde fortjent, for de fortjener virkelig bare det beste. Det gjør vondt når du vet at du påfører smerte, selv om du egentlig  bare mener det godt. Når du trår feil, gang på gang, selv når de står der med oppskriften. Når det eneste du ønsker er å gjøre de stolte, men du kan se skuffelsen de prøver å skjule. Når du er skuffet selv.

Jeg er så takknemlig for alt jeg har fått med meg hjemmefra, for alt de har lært meg, og for de verdier de oppdro meg til. Jeg har hatt det trygt og godt, har aldri manglet noe. Jeg har hatt en storebror å lene meg på, som var min rake motsetning, og et stort forbilde. En jeg kunne be om hjelp, som var min beste venn og verste fiende. En jeg kunne leke og slåss med. Han var alt jeg ikke var. Jeg var alt han ikke var. En komplett familie, en lykkelig familie.

 



 

Det er kun takket være denne tryggheten og stabiliteten at jeg har kommet meg helskinnet gjennom livet. Et par skrammer her og der. Noen dype sår. Noen stygge arr. Men helskinnet! 

Takket være min mamma og pappa kan jeg stå der ved livets naturlige slutt og si; jeg klarte det! Jammen klarte jeg det!!

 

Man velger sin egen vei. Ikke alltid rett, men man velger sin egen vei.

 

Takk mamma og pappa, for at dere nok en gang står der.

 

Takk for at dere heier meg frem.

 




Hvem faen er du til å be meg holde kjeft??

Hysj!! Du må ikke si det!! Man kan ikke si sånt høyt!! Hysj!!! Tenk hvis noen skjønner.. Skjønner hvem du mener, skjønner hva du mener... Man skal ikke prate om sånt.. Det skal hviskes om. Hviskes bak ryggen. Det skal hviskes sensasjonelt. Hviskes over en kopp kaffe i syklubben. Det skal himles med øyne, og grøsses av avsky. Det skal ses ned på. Men det skal hviskes. Du kan ikke prate høyt om sånt.. Alle vet, men det skal hviskes.

 

 

"Du må ta din vinter, ta din frost, la deg gjennomherje uten kny. Da skal dine vårdøgn også komme, og din makt og mulighet bli ny"



Herregud, sa hun virkelig det?? Skrev hun virkelig det??

Ja! Ja gjett at jeg gjorde det!! Hvorfor gjorde ikke du? Du visste jo også, hvorfor sa ikke du noe? Skam deg! Skam deg for at du ikke strakk ut en hjelpende hånd, men istedet snakket om det med ond tunge til alle som ville lytte. Lot det spre seg som id i tørt gress..

Man skal feie for sin egen dør først, men hva skal egentlig feies under teppet?? Hvorfor er det slik i små samfunn, at alt skal være så lukket? Så privat. Selv om alle vet, så skal det ikke snakkes høyt om! Det skal sladres og baksnakkes, som om man selv er hevet over, som om man selv er bedre. Men det skal ikke konfronteres med de det gjelder. De skal ikke vite at du vet. De skal gå rundt å måtte skjule sin mørke hemmelighet, selv om det ikke er hemmelig lengre, men det er hemmelig for dem. Fortrengelse og fornektelse, det er ikke slik vonde opplevelser skal behandles. Det skal bearbeides, ikke dekkes over, ikke bortforklares. Man skal prate om det. Prate, og prate, og prate. Den aller første gangen man våger å fortelle litt, åpner for mer. Neste gang har du kanskje ikke bøyd nakke mer. Kanskje du ikke trenger å slå blikket i bakken. For hver eneste gang du forteller litt vil det lette. Som en altfor tung byrde, som blir plukket bort bit for bit. For hver eneste gang du forteller litt, vil det bli enklere. Kanskje ikke stemmen brister lengre, kanskje vil ikke tårene brenne i øynene heller. Kanskje det faktisk blir lett å fortelle. At man kan si ting høyt uten at man selv føler seg liten, men kan stå rakrygget med et befriet blikk. Man kan møte blikket, og holde det fast mens man forteller. Se smerten i øynene til den du snakker med, den samme smerten som du har hatt inni deg hver gang du ikke har turt å si noe. For hver eneste gang man forteller noe vanskelig vil det bli enklere, og til slutt trenger man ikke si noe mer. Det tynger ikke lengre, man er frigjort.

 



 

Jeg har snakket. Snakket og snakket og snakket. Første gang jeg sa noe høyt var i speilet til meg selv. Det var starten, det, og et helt år hos psykolog. Jeg trengte det, for jeg visste ikke lengre hvordan jeg skulle skjule.. Jeg visste ikke lengre hva som var bak og hva som var fram på meg selv. Jeg ble en mester på å dekke over for meg selv, for da kunne ingen andre vite det heller. Jeg kunne bortforklare så godt at jeg trodde på det selv til slutt, hvertfall for en liten stund.. Nå trenger jeg ikke skjule lengre, trenger ikke bortforklare mer. Jeg er ikke lengre på flukt. På flukt fra meg selv. På flukt fra sannheten.

 

Man har plikt å hjelpe hvis man har mistanke om at et barn utsettes for upassende adferd og/eller krenkende handlinger. Men det krever mot. Mot til å våge å høre hva som blir sagt. Mot til å høre hva som er blitt gjort. Mot til å gå videre.

Mange sliter, våg å lytte.

 

Lytt til det som ikke blir sagt.

 

 

#overgrep #åpenhet #ærlighet #sladder #rykter #redsel #frykt #neiernei #fri #bearbeid #fornektelse #fortielse #benektelse #skjule #snakk

 




Jævla svin!

 

Fasade. Så mange er opptatt av fasade. Opptatt av hvordan de framstår utad, opptatt av hva naboen og andre måtte tro og mene. Opptatt av hva som snakkes om, og nevnes på bygda. Opptatt av å skjule mørke hemmeligheter så ingen kan se, de må fornektes og ties ihjel!

 

 

Morgenen etter bestemte jeg meg for å late som om alt hadde vært en drøm. En forferdelig drøm, om en forferdelig gammel nabo. Kloremerkene fortalte at det var alt annet, men så lenge jeg kunne late som ville jeg klare meg. Så lenge jeg kunne skjule og gjemme, så ville ingen bli skuffet over meg. Jeg ville fortsatt være den søte lille jenta med det røde håret, og de store, brune øynene. Ingen ville vite da, ikke engang jeg.

Tiden som fulgte foregikk helt som normalt i den lille bygda, som om alt bare var fint. Dagene gikk til skole, lekser og lek. Vi var ikke så mange barn der, men vi lekte sammen vi som var. Vi gikk på oppdagelsesferd på fjellet, vi lekte på materialhaugen, og i trehytta. Vi lekte i fjæra og på berget. Jeg hadde til og med ei lita lekestue bak det røde huset vårt, mitt eget lille hus, der lekte vi også! Det var her den ene venninna mi fortalte om det som skjedde hjemme hos henne. Om storebrødrene hennes, som ofte skulle ligge i samme seng som henne. Aldri samtidig, men en og en. Hun måtte alltid ligge naken, og det gjorde brødrene også. De brukte å ta på henne. Og hun måtte ta på dem. Ta på steder vi egentlig ikke trodde var lov. Men brødrene var jo eldre, de visste nok hva som var rett og galt, så da var det sikkert greit. De var jo tross alt større og visere! Noen ganger hendte det at hun måtte ta på tissen deres også, og av og til smake på den.. "Æsj", sånt gjorde man vel ikke, vi lo godt. Det hendte til og med, av og til, at de tok tissen sin inn i hennes, inni tisskråka.. Inni der liksom?? Kunne man gjøre det?? Det var visst slik man laget barn når man ble voksen. Det gjorde bare litt vondt de første gangene, men så var det egentlig bare greit. De gikk jo i sin egen seng når de var ferdige, så hun fikk sove alene. Man kunne visst gjøre sånt når man var glad i hverandre. Så gikk vi ut og fant fram syklene våre, og syklet rundt. Kanskje vi skulle spørre om de andre kom ut for å leke, så kunne vi leke boksen går!

Kanskje det var det den gamle naboen ville, kanskje han bare var glad i meg? Men jeg var jo ikke glad i han, kunne han gjøre det da??  Kanskje det er sånn det er, at man kan gjøre sånt da??

 



 

Jeg likte egentlig ikke engelsktimene, de var egentlig skikkelig kjedelige.. Jeg var alltid alene med frøken på grupperommet. Jeg ville gjerne være flink, men det var morsommere når vi kunne sitte å bare prate. Frøken fortalte alltid så mye spennende. Hun var ikke herfra, så det var gøy å høre alle historiene fra der hun kom fra. Jeg beundret henne, hun var pen, veldig pen syntes jeg. "Bruker man å ta tissen til guttene i munnen, frøken"? Hun kvakk til, og rødmet. "Hvorfor spør du om det" lurte hun på? "Fordi Anna sa at brødrene kunne gjøre det siden de var glade i henne", svarte jeg, totalt uanfektet. "Vi skal til syden til sommeren, jeg gleder meg" fortalte jeg, kort etterpå ringte det ut. I siste time kom frøken inn i klasserommet om ba meg bli med. Jeg fulgte etter henne til lærerværelset, og inn på rektors kontor. Jeg ble redd, hadde jeg gjort noe galt?? Både mamma og pappa var lærere, så jeg måtte oppføre meg eksemplarisk. En lærerunge på rektorkontoret!! Frøken lukket døra, og rektor ba meg sette meg ned. Jeg var livredd, hva hadde jeg gjort?? Nå ville mamma og pappa bli sinte, kanskje jeg ville få lapp?? Da ville jeg ikke få lommepenger på fredag..

Rektor begynte å spørre om venninna mi, og om brødrene hennes. Han fortalte at frøken hadde fortalt hva jeg hadde spurt om. Frøken gråt. Å nei, er det min skyld at frøken er lei seg? Har jeg gjort noe galt? Jeg må jo ha gjort noe galt siden hun gråter, er det derfor jeg måtte til rektor? Rektor ba meg fortelle hva venninna mi hadde sagt, og jeg begynte å gråte av redsel mens jeg fortalte.. Nå ville jeg få kjeft hjemme, kanskje jeg har vært ulydig. 

 

Jeg fikk ikke lapp, mamma og pappa var ikke sinte heller.

 

Kanskje de ikke visste at jeg hadde vært hos rektor..

 

Sommeren kom, vi dro til syden. Mamma, pappa, bror og jeg. Vi pleide å være der, på samme plass, år etter år. De ansatte på hotellet behandlet oss bra, vi var spesielt inviterte gjester, venner av selve direktøren! Sommer, sol og varme. Bading, strand og familieidyll. Vi likte å være der. Jeg likte å være der.

Denne sommeren likte jeg det for siste gang på lang, lang tid..

 



 



 


 


 

#barndom #hemmelig #overgrep #skam #incest #neiernei #sex #uskyld #ødelagt

 



 

 

 

 




Jeg NEKTER å være et offer!!!

En god venninne av meg sammenlignet en gang mennesket med et maleri. Hun mente at alle detaljene og fargene i maleriet er opplevelser man har hatt gjennom livet. At hvis man da tok bort opplevelser, så ville heller ikke maleriet vært slik som det er. Det ville manglet farger, detaljer og dybde. Hvert eneste maleri er vakkert på sin helt egne, unike måte, ingen farger eller detaljer er lik. Hvert eneste maleri kan fortelle en utrolig historie, om alt som ligger bak. Selv de vakreste maleri har både gode og dårlige detaljer, opplevelser og erfaringer farget av ulike mennesker som har gjort nettopp dette maleriet så vakkert.

Jeg er et slikt maleri.

Jeg vil være et slikt maleri.

 



 

 

Man velger selv om man vil være en fange av fortielse og fortiden, eller frigjøres fra det vondes grep. Jeg har tatt mitt valg, og jeg nekter å la mine opplevelser ties ihjel! Jeg nekter å kues eller manipuleres til stillhet mer! Jeg nekter å la de vonde hendelsene feste grep om hele min tilværelse og eksistens! Jeg setter meg fri! Fri til å kunne rope det ut. Fri til å kunne dele det med verden. Fri til å hjelpe meg selv. Jeg er fri!   F R I !

Etter innlegget i går, fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger fra andre som har opplevd det samme som meg. Hvorfor sier jeg egentlig "det samme"?? Overgrep! Hvorfor skal det være så vanskelig å bruke ordet overgrep?? Overgrep. Overgrep. OVERGREP! Si det høyt, gjentatte ganger! Etterhvert er ikke ordet like skummelt å si, klumpen i magen og rødmen kommer ikke lengre, ei heller skammen eller vanskeligheter med å puste. Selve definisjonen på overgrep er ifølge Redd Barna; "Når noen utsettes for krenkende, eller annen uanstendig atferd". De sier også at forskning viser at det tar i gjennomsnitt 17 år før personer forteller om overgrep som skjedde da de var barn, og det som kan oppleves som en "frivillig handling" når det skjer, kan oppleves som et overgrep når barnet vokser og forstår sammenhengene og konsekvensene bedre. De sier også at om ubehaget eller krenkelsen oppleves på et senere tidspunkt, er det like fullt et overgrep.

Det er altfor mange som holder det inne i seg, som tier. Det er altfor mange som synes overgrep er for vanskelig å snakke om. Som tier fordi det er enklest. Men er det egentlig det? Er det egentlig enklest å tie? For overgriperen ja, og familien rundt hans/hennes. Man gjør noe med hele omgangskretsen til en overgriper når man forteller om opplevelsene åpent. Så det er kanskje fordi det er enklest med et ødelagt liv, istedefor en hel familie? Er det derfor så mange tier? Eller er det på grunn av skammen? Skammen for at man lot det skje, skammen for at det skjedde deg, og skammen over krenkelsene påført deg?

Si ifra, og flytt skammen over på overgriperen, la overgriperen ta ansvaret for sine krenkende handlinger, la overgriperen kjenne på skammen!

Jeg er takknemlig og ydmyk over alle som har delt sine historier med meg, fortalt om sine opplevelser, og hvordan det har preget deres liv. Jeg er takknemlig og ydmyk for hver eneste takk jeg har fått, og for hvert eneste heiarop. Jeg ønsker hver og en av dere styrke, mot, og trygghet til å stå fram med deres opplevelser. Til å klare å si det høyt selv, kanskje ikke til hele verden, men hvertfall begynne i det små. Små steg. Små steg med trygghet fra noen som bakker deg opp. Små steg sammen med noen som bryr seg. Jeg ønsker at du skal finne fred med deg selv. Jeg ønsker du finner kjærlighet og trygghet i deg selv.

Vi mennesker har i ulik grad evne til å komme oss igjen etter traumer, da særlig hvis betingelsene i miljøet rundt deg er trygt og godt. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag, hadde det ikke vært for de klare, kjærlige og trygge rammene jeg hadde i oppveksten og ennå har. Selv om man ikke deler opplevelsene, så vil roen og tryggheten bidra til at man klarer å komme til hektene igjen.

 



 

Jeg er evig takknemlig for all den trygghet og kjærlighet jeg fikk hjemme. Hadde det ikke vært for det, ville alle hendelsene som fulgte til slutt vært uoverkommelig. Den gamlel naboen  var bare begynnelsen, begynnelsen på mitt ødelagte selvbilde.

 

Rop det ut!

 

Sett deg fri!

 

#barndom #overgrep #pedofili #trygghet # neiernei #kjærlighet #settdegfri #fri

 

 




Den første mørke hemmeligheten

Mange ganger ønsker jeg meg tilbake, tilbake til alt som var bekymringsløst, tilbake til alt som bare var glede. Tilbake til før.  Før alt. Før starten på endringen av alt jeg tidligere hadde lært var riktig. Før alt som endret hele min oppfattelse av verden.

V



 

Den første hendelsen, jeg var ikke mer enn 7-8 år kanskje.

Den gamle naboen hadde en søt liten hund. Jeg ønsket meg ofte en hund. Vi kunne bare ha katt ble vi fortalt, det var enklere når vi skulle reise bort. Men jeg ønsket meg likevel en hund, da var det kjempegøy å gå tur med den gamle naboen sin. Jeg likte egentlig ikke å gå tur, men naboen var jo gammel, og høflig som jeg var, ville jeg gjerne hjelpe. Han klarte jo ikke gå tur med hunden, så det var på en måte synd i begge to! Jeg var lært opp slik, til å vise respekt og høflighet overfor voksne. Til å hjelpe de som måtte trenge det. Til å kjenne på den gode følelsen man får inni seg når man gjør noe bra for andre!

Jeg gikk ikke dit alene, broren min var også med. Den gamle naboen ble så gla da vi kom, og jeg tror hunden ble enda gladere. Vi ventet pent i gangen mens den gamle naboenn fant fram hundelenka, så gikk vi stolte avsted. Stolt av å hjelpe de eldre. Stolt, fordi jeg for en liten stund kunne late som det var min egen hund.

Det begynte å nærme seg innetid, så vi snudde og gikk tilbake. Når vi gikk forbi huset vårt, gikk broren min hjem. Han orket ikke gå tur mer, han fikk jo ikke engang holde i hundelenka. Jeg skulle bare skyndte meg tilbake til den gamle naboen, levere hunden, og skyndte meg hjem igjen. Jeg visste at hvis jeg kom hjem etter innetid, så ville det få konsekvenser.

Den gamle naboen sto i gangen å speidet etter meg når jeg kom. Han hadde tydelig ventet på oss. Han spurte hvor broren min var blitt av, om han sto å ventet på veien? Da jeg sa nei, lurte han på om ikke jeg kunne bli med opp på loftet en liten tur, han hadde noe der han måtte vise meg, sa han. Jeg så på klokken, og stresset litt, jeg visste jeg ville bli for sen hjem da. "En annen gang" svarte jeg, "jeg må skyndte meg hjem"! Jeg strakte armen med hundelenka mot hånda hans. Han grep meg i armen istede. Jeg husker jeg ble skikkeli forvirret, hvorfor gjorde han det? Jeg måtte jo hjem nå.. Jeg svarte smilende og høflig at jeg var nødt å løpe, han måtte ta hunden.

 



 

Han slapp ikke taket i armen min, men trakk meg nærmere. Opp det siste trappetrinnet jeg sto på, så jeg kom inn i gangen der han var. Jeg husker at jeg ble fryktelig usikker, den gamle naboen virket så annerledes enn hvordan han ellers var. Jeg sto fortsatt med hundelenka i hånda mi, da han la den andre armen sin rundt meg i et fast grep. Jeg ser tilbake på min barnslige naivitet, for jeg trodde kanskje han måtte holde seg fast fordi han holdt på å falle.. Han falt ikke. Han slapp taket han hadde i armen min, og tok nytt tak i bukselinningen min. Han hveste i øret mitt om han kunne få et "myss" som han kalte det så pent.. Tusen tanker for gjennom hodet mitt. Dette var jo galt, var det ikke? Hvorfor spør han om det? Hvorfor holder han meg fast?? Hvorfor holder han tak i buksen min??

Vær høflig Kathrine, tenkte jeg, husk å vær høflig! Så jeg svarte "Neida, men du kan godt få en klem"? Jeg strekte meg på tå, og snudde kinnet til, tenkte at når han hadde fått en klem, ville han slippe så jeg kunne løpe hjem igjen. Istede tok han tak under haka på meg, klemte til, vred hodet mitt og trekte det nærmere sitt. Jeg husker jeg prøvde å trekke meg unna, men han holdt for godt tak i buksa mi, og kløp under haka. I noe som føltes som sakte film, så jeg hvordan han gapte over munnen min og stakk tunga si inn. Jeg husker jeg var ute av stand til å røre meg: Jeg husker, panikken, ånden, og det seige slimet: Jeg husker lukta, og hånda i bukselinningen som han prøvde å få på innsiden. Jeg husker jeg sto stiv av skrekk, kjente hvordan han bevegde tunga, og hvordan hånda hans febrilsk grafset i buksa, og klorte seg inn i trusa mi. Så hylte jeg, eller jeg prøvde hverfall. Det hørtes mer ut som et hikst, for det var ikke rare lyden som kom ut. Jeg rykket til, og den gamle naboen mistet balansen for et øyeblikk. Det var nok til at han måtte slippe taket. Nok til at jeg klarte å komme meg ut av gangen, og ned på trappa igjen. Jeg husker jeg stoppet opp, frøs til et lite øyeblikk, og iakttok den gamle naboen der han gjenvant balansen inne i gangen. Han stod der med buksa si nedpå lårene, med blottet underliv. Jeg slapp hundelenka så den ramlet ned på bakken.

Jeg klarte ikke løpe, men gikk sakte, vantro og forskremt, baklengs ned trappa. Den gamle naboen smilte som om ingenting hadde hendt. Jeg snudde meg og begynte å gå. Han ropte etter meg at jeg måtte komme tilbake i morgen, så kunne jeg få låne hunden da også! Jeg gikk, fortere og fortere, kjente smaken av ånden og det seige slimet hans. Jeg husker jeg spyttet. Jeg spyttet, og spyttet, og spyttet. Livredd for å svelge ned. Livredd for at det kanskje var farlig, det smakte så dårlig, jeg var oppriktig redd jeg skulle dø! I sjokk kom tanken på at jeg ikke kunne si noe til mamma og pappa om hva den gamle naboen hadde gjort. De likte han jo, kanskje de ville bli sinte fordi jeg ikke var høflig og gjorde som han sa? Kanskje jeg hadde vært frekk? Kanskje jeg hadde gjort noe galt?

Jeg kjente tårene presset på, og kunne ikke nå trappa og døra til huset vårt fort nok. Med en gang jeg fikk lukket døra bak meg, kjente jeg meg trygg. Trygg på at den gamle naboen ikke kom etter. Trygg på at her ville ingen gjøre meg noe. Jeg gikk rett på badet, og skylte munnen. Jeg skylte og skylte, gurglet og pusset tennene. Måtte fjerne alle rester av den gamle naboen i munnen min. Jeg var fortsatt livredd for at jeg kom til å dø. Jeg hadde kloremerker etter hånda han hadde presset ned i buksa mi. Han hadde ødelagt noe, men jeg visste ikke helt hva. Jeg hadde fått store, åpne sår inni meg. Noe av det uskyldige, naive og godtroende var endret, endret for alltid.

 



 

Lettelsen jeg kjente da pappa slo armene rundt meg da jeg ga han en godnatt klem, gjorde at jeg klarte å puste igjen. Men når jeg la meg under dyna, var jeg fortsatt redd. Redd for å ha gjort noe galt. Redd for at jeg ikke skulle våkne dagen etter. Redd.

Jeg gråt. Gråt av lettelse, og gråt av frykt.

Jeg gråt av fortvilelse, og forvirring. Hvorfor gjorde den gamle naboen det?

Kunne voksne gjøre slikt?

Hadde de kanskje lov til det?

 

Jeg gikk ikke tur med hunden til den gamle naboen flere ganger.

 

Min selvrespekt hadde fått sin aller første ripe.

 

Når man tør å si sine innerste, mørke hemmeligheter høyt, har de ikke lengre noen makt over deg.

 




 

#lykkelig #barndom #dengamlenaboen #overgrep #neiernei #pedofil #pedofili




Den forsiktige begynnelsen

Headern min, bildet av pappa og meg, i hengekøya mellom epletrærne på Ekeberg hos mormor og morfar. Godt klemt inn i verdens tryggeste armkrok, så beskyttet og elsket, så lykkelig og trygg. Ingenting vondt kunne hende når man ble holdt rundt av pappas gode armer. Som beskyttende vinger som var bredt over meg. Slik føler jeg det fortsatt, pappas armkrok er den tryggeste plassen i hele verden, og det kommer den alltid til å være!

Men hva ville skje når de sterke armene ikke var rundt meg for å beskytte meg, hva ville skje når de var utenfor rekkevidde? Ville jeg klare meg på egenhånd? Ville jeg gå meg vill?? Mange ganger, mange, mange ganger. Men hver gang jeg har falmet alene i mørket, uten å vite hvor jeg egentlig er på vei, så har alltid de beskyttende armer fra hjemmet kommet og leid meg i riktig retning igjen. De har løftet meg opp og bært meg hjem, alle gangene jeg har falt sammen og gitt opp. Min mamma og pappa har alltid vært der å samlet meg sammen igjen, skrapet sammen restene, og stablet meg opp på beina igjen. Jeg har alltid fått være i midten, med en på hver side til å passe på. Tenk så heldig og priviligert jeg er, som har hatt slike trygge gode rammer rundt meg. Et stabilt og kjærlig hjem, med klare grenser og god oppdragelse. Hadde det ikke vært for nettopp det, så hadde det vel neppe vært noen rester å samle sammen.

 

Jeg skal begynne kort og forsiktig helt fra begynnelsen.....

 

Jeg kom til verden en kald og mørk desemberdag på åttitallet. Mamma og pappa hadde akkurat kommet til fødestua i Alta, og mamma skulle bare en liten tur på do. Men jeg skulle ut, og jeg hadde det travelt!  Før noen visste ordet av det var jeg på tur, med nød og neppe ungikk jeg mitt første møte med verden utenfor i do.  Mamma mener at alle mine dager siden, ble preget av samme farta jeg hadde når jeg kom til verden. Jeg mener selv at jeg i tillegg så vidt ungikk å ende i do, slik jeg såvidt har ungått det gjentatte ganger opp gjennom tidene...

Jeg kom som siste tilskudd til familien Jakobsen, som nå besto av mamma, pappa og min eldre bror. En planlagt og etterlengtet lillesøster. Når man venter barn gjør man gjerne seg opp sine tanker, ønsker, forventninger og håp for hvordan den lille og tilværelsen skal bli med den nye skapningen. Jeg tror alle fikk sjokk. Jeg tror ingen fikk det de håpet og ønsket, de fikk så utrolig mye mer. Jeg var et troll. Jeg var en engel. En nydelig liten tyrann, med masse mørkt hår, brun og fin, kommet til verden for å snu hele tilværelsen på hodet, og ikke bare for den første tiden. Jeg var hissig, sta, og viljesterk. Men jeg var snill, jeg var en kosejente, lur og rampete. Jeg er blitt fortalt at jeg var høyt og lavt og overalt fra helt tidlig, noe jeg forøvrig enda er. Et helt nytt liv, med hele framtiden foran seg. Hvem skulle denne lille jenta bli, hvem skulle hun være?

 



Jeg var kommet til en trygg havn, en lykkelig og stabil familie, til foreldre som elsket meg ubetinget. En mamma og pappa som lærte meg rett og galt, og veiledet meg fra mine første prøvende steg ut i verden, og som fortsatt veileder. Med en storebror som jeg så opp til, og som passet på meg. En jeg kunne krangle og le med, og som lærte meg verdien av det å ha søsken. Verden var ukomplisert, mine dager var glade. Mine barneår var enkle og bekymringsløse. Jeg var glad og utadvendt, elsket å treffe nye mennesker, elsket å ha besøk, elsket å leve!

Et av mine første glimt av minner er ironisk nok et fall. Et aldri så lite tryn fra trehjulsykkelen. Jeg fikk nok ikke en eneste skramme, men mente helt bestemt at jeg hadde et lite sår som trengte plaster. Så var alt bra igjen. Jeg husker glade dager, med lek og moro med alla barna i nabolaget. Jeg husker sommer, varme, lette klær, og bading i fjæra. Jeg husker kjærlighet, respekt, og høflighet. Jeg husker båtturer, ferieturer, og bålturer. Jeg husker latter, sang, og ukompliserte dager. Jeg husker dager preget av forutsigbarhet, av vennskap, og samhold. Jeg husker Oslo, mormor og morfar. De spennende flyturene, og alt som var annerledes i storbyen. Jeg husker Sørreisa, en lang biltur, og pappa sitt barndomshjem. Gården, dissa mellom strømstolpene, og låven. Jeg husker gode verdier, empati, og omsorg. Jeg husker gleden over det uoppdagede, oppdagelsesferdene, og spenningen. Jeg husker dagmammaen, barnehagen, og skolen. 

Jeg husker den gamle naboen, jeg husker spesielt den gamle naboen...

 

 

#barndom #kjærlighet #lykkelig #bekymringsløst #endring #mot #psykiskhelse

 

 




Jeg skrive blogg???



Mitt aller første blogginnlegg!!! Hadde aldri trodd at JEG skulle skrive en blogg, det var liksom så laaaangt fra min stil som det var mulig å komme.. Å skrive blogg var jo så utrolig kleint! Men her er den altså, min helt egen blogg, på godt og vondt!

 

Ei god venninne av meg sa en gang; "æ hate å læse bøker, men fy fan når du skriv boka om livet ditt, Den boka ska æ læse!!"

Men hvorfor skulle liksom Mitt liv være noe å lese om? Hvorfor skulle andre være interessert i å høre om mine opplevelser?? Jeg aner ikke, men jeg vet at  mitt liv ikke akkurat har vært helt A4.. Det har jeg egentlig visst siden jeg var ganske liten, at mine opplevelser ikke er vanlige. På godt og vondt.

Jeg er vel egentlig av den ganske så utålmodige typen, derfor blir et bokprosjekt litt for langt fremme for min del... Men her kan jeg skrive kapittel for kapittel, hendelse for hendelse, og få det ut i verden med en gang, før jeg når å feige ut!

Målet med å skrive min historie, er ikke for å rope høyt om den, eller for å få medlidenhet eller anerkjennelse. Jeg er trygg i meg selv nå, og jeg skal bruke skriving som min terapi, som en siste ting å gjøre for å legge fortiden der den hører hjemme; -bak meg! 

Jeg kommer til å være dønn ærlig, og det faller nok ikke i god jord hos alle. Jeg vil på forhånd beklage til alle som føler seg støtt, som blir sinte, eller føler at jeg skriver om dem! Jeg vil selvfølgeli bytte ut de ekte navnene til de som har krysset veien min, og på en eller annen måte blitt en del av min historie.

 

 



 

Det kommer til å være ærlig, hærlig og brutalt.

Det kommer til å være ekte.

Det kommer til å være meg.

JEG er Kathrine.

 

 

 




Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017


En historie om oppturer og nedturer, kjærlighet og hat, en lykkelig barndom, en vanskelig ungdomstid, om å falle og reise seg. Om voldtekt, skam, svik, sex, narkotika, og selvmord. Om en uendelig optimisme og positivitet. Dette er historien bak Kathrine.

For kontakt:
Kathrine-j@hotmail.com
Jasper Roberts - Blog
@superkathrine











hits