Hvem faen er du til å be meg holde kjeft??


Hysj!! Du må ikke si det!! Man kan ikke si sånt høyt!! Hysj!!! Tenk hvis noen skjønner.. Skjønner hvem du mener, skjønner hva du mener... Man skal ikke prate om sånt.. Det skal hviskes om. Hviskes bak ryggen. Det skal hviskes sensasjonelt. Hviskes over en kopp kaffe i syklubben. Det skal himles med øyne, og grøsses av avsky. Det skal ses ned på. Men det skal hviskes. Du kan ikke prate høyt om sånt.. Alle vet, men det skal hviskes.

 

 

"Du må ta din vinter, ta din frost, la deg gjennomherje uten kny. Da skal dine vårdøgn også komme, og din makt og mulighet bli ny"



Herregud, sa hun virkelig det?? Skrev hun virkelig det??

Ja! Ja gjett at jeg gjorde det!! Hvorfor gjorde ikke du? Du visste jo også, hvorfor sa ikke du noe? Skam deg! Skam deg for at du ikke strakk ut en hjelpende hånd, men istedet snakket om det med ond tunge til alle som ville lytte. Lot det spre seg som id i tørt gress..

Man skal feie for sin egen dør først, men hva skal egentlig feies under teppet?? Hvorfor er det slik i små samfunn, at alt skal være så lukket? Så privat. Selv om alle vet, så skal det ikke snakkes høyt om! Det skal sladres og baksnakkes, som om man selv er hevet over, som om man selv er bedre. Men det skal ikke konfronteres med de det gjelder. De skal ikke vite at du vet. De skal gå rundt å måtte skjule sin mørke hemmelighet, selv om det ikke er hemmelig lengre, men det er hemmelig for dem. Fortrengelse og fornektelse, det er ikke slik vonde opplevelser skal behandles. Det skal bearbeides, ikke dekkes over, ikke bortforklares. Man skal prate om det. Prate, og prate, og prate. Den aller første gangen man våger å fortelle litt, åpner for mer. Neste gang har du kanskje ikke bøyd nakke mer. Kanskje du ikke trenger å slå blikket i bakken. For hver eneste gang du forteller litt vil det lette. Som en altfor tung byrde, som blir plukket bort bit for bit. For hver eneste gang du forteller litt, vil det bli enklere. Kanskje ikke stemmen brister lengre, kanskje vil ikke tårene brenne i øynene heller. Kanskje det faktisk blir lett å fortelle. At man kan si ting høyt uten at man selv føler seg liten, men kan stå rakrygget med et befriet blikk. Man kan møte blikket, og holde det fast mens man forteller. Se smerten i øynene til den du snakker med, den samme smerten som du har hatt inni deg hver gang du ikke har turt å si noe. For hver eneste gang man forteller noe vanskelig vil det bli enklere, og til slutt trenger man ikke si noe mer. Det tynger ikke lengre, man er frigjort.

 



 

Jeg har snakket. Snakket og snakket og snakket. Første gang jeg sa noe høyt var i speilet til meg selv. Det var starten, det, og et helt år hos psykolog. Jeg trengte det, for jeg visste ikke lengre hvordan jeg skulle skjule.. Jeg visste ikke lengre hva som var bak og hva som var fram på meg selv. Jeg ble en mester på å dekke over for meg selv, for da kunne ingen andre vite det heller. Jeg kunne bortforklare så godt at jeg trodde på det selv til slutt, hvertfall for en liten stund.. Nå trenger jeg ikke skjule lengre, trenger ikke bortforklare mer. Jeg er ikke lengre på flukt. På flukt fra meg selv. På flukt fra sannheten.

 

Man har plikt å hjelpe hvis man har mistanke om at et barn utsettes for upassende adferd og/eller krenkende handlinger. Men det krever mot. Mot til å våge å høre hva som blir sagt. Mot til å høre hva som er blitt gjort. Mot til å gå videre.

Mange sliter, våg å lytte.

 

Lytt til det som ikke blir sagt.

 

 

#overgrep #åpenhet #ærlighet #sladder #rykter #redsel #frykt #neiernei #fri #bearbeid #fornektelse #fortielse #benektelse #skjule #snakk

 





6 kommentarer

10.05.2017 kl.08:35

<3

superkathrine

10.05.2017 kl.15:15

Anonym: <3

lysgard

10.05.2017 kl.14:03

Bra skrevet!

superkathrine

10.05.2017 kl.15:15

Tusen takk <3

Lise Heggeli

10.05.2017 kl.14:19

Du er en av de modigste jeg kjenner. Stor varm klem

superkathrine

10.05.2017 kl.15:14

Lise Heggeli: Tusen takk <3



Skriv en ny kommentar



En historie om oppturer og nedturer, kjærlighet og hat, en lykkelig barndom, en vanskelig ungdomstid, om å falle og reise seg. Om voldtekt, skam, svik, sex, narkotika, og selvmord. Om en uendelig optimisme og positivitet. Dette er historien bak Kathrine.

For kontakt:
Kathrine-j@hotmail.com
Jasper Roberts - Blog
@superkathrine








hits ♡ Design av Tonjemt ♡